Håndalfabetet

Hva er håndalfabetet?

Håndalfabetene består av ulike håndformer for de enkelte bokstavene i det norske alfabetet. Håndalfabetene brukes til å stave ord fra norsk tale- og skriftspråk. Dersom et bokstavert ord skal kunne forstås, forutsetter det at man kan lese og skrive norsk. Å bruke håndalfabetene kan sammenlignes med det å skrive de norske ordene, det er bare symbolene som er forskjellige.

Håndalfabetene brukes hovedsakelig til bokstavering av personnavn og stedsnavn som ikke har egne tegn, eller når man ikke kan tegnet. Staving med håndalfabetet kan også brukes for fremmedord, fagtermer og andre sjeldent brukte ord, for eksempel engelske ord. Håndalfabetet har på den måten en innflytelse på utviklingen av nye tegn. Noen tegn har sin opprinnelse i hel eller delvis gjengivelse av norske ord ved hjelp av håndalfabetet.

Hva salgs håndalfabet fins?

Vi har enhåndsalfabetet, tohåndsalfabetet og internasjonal håndalfabetet. Både enhånds- og tohåndsalfabetet har sannsynligvis sine røtter utenfor Norge.

Enhåndsalfabetet

Det norske enhåndsalfabetet sitt utgangspunkt ser ut til å komme fra den første døveundervisningen i Norge i 1815 med den døve Anders Christian Møller som hadde lært håndalfabetet fra sin tid i Danmark. Etter hvert fikk det norske håndalfabetet lokale varianter. Noen av bokstavtegnene har en alternativ form som markeres med «(2)». En årsak til dette er at det på 1970-tallet ble introdusert et «internasjonalt» håndalfabet i Norge. I løpet av de årene som er gått siden den gang, har enkelte av de «internasjonale» bokstavtegnene blitt forholdsvis vanlige blant tegnspråkbrukere i Norge.

Norsk enhåndsalfabetet: 

Tohåndsalfabetet

Opprinnelsen til det norske tohåndsalfabetet er vanskelig å finne, det er mulig at hørende speidere brukte tohåndsalfabetet. I bladet De døves blad i 1908, bes døve lesere av bladet å lære seg tohåndsalfabetet fordi mange hørende kunne det.

Tohåndsalfabetet brukes særlig på Østlandet, hvor det var svært utbredt tidligere. I dag ser det ut til at enhåndsalfabetet er i ferd med å fortrenge tohåndsalfabetet. I ytringer rettet mot døvblinde tegnspråkbrukere brukes likevel ofte tohåndsalfabetet, men da slik at enkelte bokstavtegn utføres på håndflaten. Disse er C, L, O og V.

Bokstavtegnutvalget på disse sidene er blitt til gjennom observasjon av og samtaler med språkbrukere i alle aldre og i hele landet gjennom et halvt år. Det kan være bokstavtegn som brukes, men som ikke er tatt med i dette utvalget.

Norsk tohåndsalfabetet:

Det internasjonale håndalfabetet.

I 1963 vedtok WFD, Døves verdensforbund i Stockholm med å bruke det amerikanske håndalfabetet med endring av håndformen for T. Dette håndalfabetet brukes når døve, hørselshemmede og tegnspråklige treffes i internasjonale sammenhenger. Det internasjonale håndalfabetet med tilegg av Æ, Ø, Å ble publisert i Norge i forbindelse med tegnspråkkursene på 70-80 tallet.

Kilde: http://www.sprakradet.no/Spraka-vare/Tegnsprakteiknsprak/Handalfabetene/

Kilde: "Se mitt språk!", Språkbok - en innføring i norsk tegnspråk, Mosand og Malmquist. ISBN 82-7052-121-