Tegnspråk er et visuelt-gestuelt språk som er naturlig utviklet blant døve. Det betegnes som visuelt fordi det mottas gjennom synet og fungerer helt uavhengig av lyd. Det betegnes som gestuelt fordi det utføres med bestemte bevegelser av hendene, armene, ansiktet, hodet og kroppen. Talespråk er i motsetning til tegnspråk basert på lyd og hørsel. Det er et såkalt vokalt-auditivt symbolsystem. Forskjellen mellom tegnspråk og talespråk er altså stor, men begge språklige symbolsystemer er verbale, meningsbærende, spontane og naturlige.

Tegnspråk inneholder lånte elementer fra talespråk. Dette er naturlig, fordi brukerne av tegnspråk lever i et talespråklig samfunn der tegnspråk tradisjonelt sett har vært et lavstatusspråk. Lån fra talespråk til tegnspråk er noe forskjellig fra lån mellom talespråk. Tegnspråk produseres ikke med stemmen, og det oppfattes ikke med hørselen. Lån som forekommer i tegnspråk, kan være lån av munnstillinger fra talespråklige ord, eller det kan være lån fra skriftspråk. Via håndalfabet kan ord bokstaveres, og bokstaverte ord kan utvikles til tegn. Lån fra ett språk til et annet er en språkpåvirkning som ikke må forveksles med blandingsformer av språk.

Grunnlaget for moderne språkvitenskap ble lagt i Hellas og India for hele 2500 år siden. Forskning om tegnspråk begynte først for alvor med William C. Stokoe i 1960, da han ga ut sin redegjørelse om strukturen i amerikansk tegnspråk. Forskning på tegnspråk er altså nytt, men den har likevel rukket å bidra til å heve språkets status slik at det er på vei til å bli akseptert som et fullverdig og funksjonelt språk også utenfor kretsen av språkforskere.

Alle land har sine egne tegnspråk, på samme måte som hvert land har sine egne talespråk. Fellestrekkene er likevel såpass mange, slik at når døve treffes over landegrensene kommuniserer de på et slags "internasjonalt tegnspråk".

Tegnspråkkurs

I de største byene arrangerer døveforeningene tegnspråkkurs. Ta kontakt med den døveforening som ligger i byen du bor i. Du finner en liste over foreninger her. Det er også mulig å studere tegnspråk ved en høyskole eller et universitet. Universitetet i Oslo, Institutt for spesialpedagogikk, Høgskolen i Sør-Trøndelag og Høgskolen i Bergen tilbyr tegnspråk-/tolkeutdanning.

Norges Døveforbunds egen folkehøyskole, Ål folkehøyskole og kurssenter for døve, tilbyr årskurs i tegnspråk i intensivt tegnspråkmiljø.

Foreldre til døve barn får tilbud om tegnspråkopplæring gjennom det statlige spesialpedagogiske kompetansesenteret barnet tilhører.

Ellers anbefaler vi at du tar en titt på denne siden: http://tegntolk.alt.hist.no/lurt/

Håndalfabetet

Håndalfabetene består av ulike håndformer for de enkelte bokstavene i det norske alfabetet. Håndalfabetene brukes til å stave ord fra norsk tale- og skriftspråk. Dersom et bokstavert ord skal kunne forstås, forutsetter det at man kan lese og skrive norsk. Å bruke håndalfabetene kan sammenlignes med det å skrive de norske ordene, det er bare symbolene som er forskjellige.

Håndalfabetene brukes hovedsaklig til bokstavering av personnavn og stedsnavn som ikke har egne tegn, eller når man ikke kan tegnet. Staving med håndalfabetet kan også brukes for fremmedord, fagtermer og andre sjeldent brukte ord, for eksempel engelske ord. Håndalfabetet har på den måten en innflytelse på utviklingen av nye tegn. Noen tegn har sin opprinnelse i hel eller delvis gjengivelse av norske ord ved hjelp av håndalfabetet.

Du finner det norske enhåndsalbabetet på Møller kompetansesenters hjemmeside.

Kilde: Nora Edwardsen Mosand og Ann-Kristin Malmqvist: "Se mitt språk!" - en innføring i norsk tegnspråk. 1996: Døves forlag.