VIDEO:

Hva er lykke?
Dette er et spørsmål man ikke har fokusert så mye på innen psykologien - før nå. I media snakkes det for tiden mye om såkalt "positiv psykologi". Dette er en retning innen fagpsykologien som tar for seg de positive følelsene. For å holde seg mentalt frisk, kan det være viktig å tenke litt på hva som gjør deg glad og gir livet mening. Vi glemmer ofte disse tingene og fokuserer kanskje litt for mye på ting som gir kortvarig glede. Nye klær eller en sjokoladeplate kan gi lykke, men ikke lenge. Virkelig varige, positive følelser får du når du gjør noe du er stolt av eller hvis du hjelper noen som trenger det.
Du må trene for å holde deg fysisk i form. Du må også trene for å holde deg psykisk glad og frisk. Det er det nok mange som glemmer i hverdagen.
Velkommen med spørsmål om psykologi!

VIDEO:

Hva er en psykolog?
En psykolog er en autorisert helseperson med 6 års universitetsutdannelse. Det er Statens Autorisasjonskontor for helsepersonell som gir - og kan frata en behandler autorisasjonen. Det er i dag vanlig at psykologer spesialiserer seg, noe som tar minst 5 år etter gjennomførte studier. En psykolog er bundet av strenge, etiske retningslinjer som taushetsplikt.

VIDEO:

Hva koster det å gå til psykolog?
Det er svært forskjellig fra behandler til behandler. Hvis du går til en privatpraktiserende psykolog med såkalt driftstilskudd, koster det i dag 280 kroner pr. time frem til frikortsgrensen. Det samme gjelder for behandlingstimer ved en offentlig poliklinikk.
Private psykologer uten driftstilskudd er relativt dyre, ca 600-900 kroner pr. time, noen ganger mye mer. Du vil ikke kunne få frikort for behandling her, men du slipper som regel å måtte vente på å få time. I tillegg har ikke psykologer som driver en slik praksis plikt til å sette diagnose.

VIDEO:

Hva er forskjellen på en coach og en psykolog?
Dette er et litt vanskelig spørsmål fordi det finnes mange psykologer som er coacher. I tillegg vil mye oppleves likt. Det mest vanlige er å kontakte en psykolog eller coach når man har et problem som man vil løse. Sammen med coachen eller psykologen snakker man om dette, setter opp målsettinger for arbeidet og samarbeider i prosessen med løpende samtaler.
Min erfaring er at coacher kan være mer tilgjengelig enn psykologer. Noen kontakter derfor en coach når de egentlig har en psykisk lidelse. Det er uheldig og coachen er ikke alltid kompetent til å gjøre denne vurderingen. Hvem som helst kan kalle seg coach for det er ikke en beskyttet tittel. Derfor bør du undersøke hvilken utdanning coachen har, det finnes mange på markedet. Ikke alle er like seriøse, men det finnes helt klart dyktige coacher! Hvis du mistenker at du har psykiske problemer bør du kontakte fastlegen din før du oppsøker en coach, terapeut eller for den saks skyld - en psykolog.
Noen kontakter flere såkalte livsveiledere, terapeuter og coacher samtidig når de føler at livet er vanskelig å takle. Dette vil jeg fraråde, da det som regel bare bidrar til å øke kaoset. Snakk med en om gangen og helst med en du kjenner og stoler på eller som noen har anbefalt deg.

VIDEO:

Hvor kan jeg få hjelp?
Dersom du føler at du ikke klarer problemene alene, er fastlegen det beste stedet å starte. Du trenger nemlig en henvising, enten til psykolog, psykiater eller til poliklinikk og det får du av legen. Det finnes behandlere i alle kommuner i Norge, men det er klart at få av dem kan tegnspråk.

For noen kan det å ta med tolk til en behandler som ikke kan tegnspråk være et alternativ. Dersom det er behov for å forklare den hørende behandleren hvordan dette fungerer, kan Nasjonalt senter for hørsel og psykisk helse (se www.NSHP.no) kontaktes. Her kan behandleren få veiledning i bruk av tolk i terapitimen.
Ved NSHP er det tilknyttet behandlere som kjenner til døve og som kan tegnspråk. Man kan få et tilbud ved senteret i Oslo. Det er også etablert regionssenter i Trondheim, på Tiller DPS.
For noen er reiseveien for lang eller for tøff og da kan behandleren fra NSHP reise ut for å treffe pasienten hvis det vurderes hensiktsmessig. Mer informasjon kan du få ved å ta kontakt med senteret og jeg anbefaler at du heller gjør det en gang for mye enn en gang for lite.

VIDEO:

Eksempler hentet fra vanskelige, følelsesmessige opplevelser døve kan ha.

Det skal snart være julebord i døveforeningen. Det er mange som spør om jeg skal være med, men jeg føler det vanskelig. Det er noen jeg har veldig lyst til å treffe, men det er også noen jeg ikke orker å snakke med. Det er de som driver med ryktesnakk. Det er så slitsomt og jeg har begynt å merke at jeg blir deprimert når jeg treffer slike folk. I tillegg føler jeg at jeg ikke kan stole på dem og får som en angstfølelse hver gang jeg skal treffe mange døve på en gang. Jeg kan aldri vite hva de sier om meg når jeg snur ryggen til.

Det du skriver er en typisk erfaring. Selv om døvemiljøet er lite, er dette likevel ikke noe som bare skjer i døvemiljøet. Folk som driver med sladder finnes overalt. Jeg synes det er veldig flott at du klarer å skille mellom dem som driver med sladder og dem som ikke gjør det. Det er nemlig viktig å huske på at alle er ikke slik. (Det kan kanskje føles sånn i et lite miljø som døvemiljøet?) Jeg er helt sikker på at mange i din døveforening har det på samme måte. Kanskje er det grunnen til at mange vil at nettopp du skal komme på julebordet? Fordi du er til å stole på og ikke snakker negativt om andre hele tiden?

Det er også veldig flott at du merker at du blir deprimert av slikt snakk. Det betyr at det er viktig for deg å slippe å høre på sånt. Det synes jeg du skal si i fra om, rett og slett. Det går an å si at du ikke liker at man snakker negativt om personer som ikke er til stede. Du trenger ikke bli sint, bare si det på en høflig og hyggelig måte.

Å føle mistillit er vondt og du nevner angst. Hvis angstfølelsen er så sterk at du ikke klarer å gå ut og treffe andre, bør du oppsøke hjelp. Det virker likevel ikke som det du sliter med er så alvorlig ennå. Det er helt naturlig at du føler det slik, for du har erfaring med at folk kan spre ondsinnete rykter. Mitt råd vil være at du presser deg til å gå på festen, avtal å dra sammen med noen du liker og snakk gjerne med dem om dette på forhånd. Fokuser på dem du liker og er glad i og prøv å ignorere ryktemakerne!

VIDEO:

Jeg blir veldig sint når jeg får en tolk som tolker dårlig. Da hender det at jeg kjefter på tolken og etterpå snakker jeg negativt om tolken til andre. Resultatet er at jeg har begynt å la være å bestille tolk til legetimer og liknende, for jeg er redd for at den samme tolken dukker opp og det blir pinlig. Problemet er også at jeg får veldig dårlig samvittighet, selv om jeg vet at jeg har rett på god tolk.

Ja, du har rett på god tolk! La oss være helt enige om det. Jeg tror mange kjenner seg igjen i det du forteller. Likevel tror jeg at det er viktig å huske på at bruk av tolk betyr sjelden eller aldri at du vil oppfatte alt. Kanskje du føler at du går glipp av viktig informasjon og at det er tolkens feil? Samtidig er det bedre med en dårlig tolk enn ingen? Mitt råd er at du i slike situasjoner stiller deg dette spørsmålet: vil dette spille noen rolle om en uke? En måned? Et år? Hvis svaret er nei, bør du prøve å bare glemme det.

VIDEO:

Jeg er døv og stolt av det! Likevel føler jeg at mitt selvbilde er litt svakt for tiden. I min hverdag er jeg mye sammen med hørende og jeg treffer ofte nye mennesker. Plutselig oppdager jeg at noen snakker til meg, eller har prøvd å si noe til meg. Dette føles ofte litt flaut. Når jeg sier høflig ”Unnskyld, men jeg er døv!”, så oppfører folk seg ofte som om jeg har sagt noe veldig frekt. De vil visst ikke snakke med meg likevel. Jeg er jo vant til slikt, men har i det siste merket at slike folk sårer meg.

Du skriver at andre sårer deg. Vær klar over at ingen kan såre deg, med mindre du lar dem gjøre det. Legg merke til ditt ordvalg. Mitt råd til deg er å aldri unnskylde at du er døv. Det er vel ikke din skyld? I vårt språk finnes mange formuleringer som kan bidra til svekket selvfølelse. Det er psykologisk stor forskjell å be folk pent om å gjenta og det å be om unnskyldning for at man er døv.

VIDEO:

Det er utrolig skuffende når den nærmeste familien ikke forstår hva det betyr å være døv. Greit nok at folk som ikke kjenner noen døve oppfører seg dårlig, men jeg blir fortvilet når mine egne foreldre kan si dumme ting. Selv om jeg er voksen, skulle jeg ønske at familien ville lære seg tegnspråk. Vet du hva min mor svarte da jeg fortalte om kurs på Ål? At det ikke var nødvendig, for jeg er så flink til å munnavlese!!! Jeg kunne sprekke av sinne!

Dette var sikkert ikke første gang din mor sa noe dumt eller noe sårende. Hvordan har du reagert før når det har skjedd? Det er to muligheter her:

1. du har latt være å forklare for henne hva det betyr å være døv for å unngå at hun skulle bli såret eller sint
2. du har prøvd å forklare henne det tusen ganger uten at det hjelper

Hvis du har beskyttet din mor kan det være lurt å trene på å forklare ting som er viktig for deg. Det er ikke lett hvis du tror hun blir trist eller sint, men det kan være viktig.

Hvis du derimot har prøvd mange ganger å forklare henne, kan det være du må gi opp. Min erfaring er at noen mennesker aldri vil forstå, selv om du er verdens beste til å forklare. Hvis du beholder et håp om at hun skal ”våkne”, blir du sårbar for nye skuffelser.

VIDEO:

Min eldste sønn er hørende og går i vanlig barnehage. Han er veldig sosial og prater mye med de andre barnas foreldre når det er hentetid i barnehagen. Da bruker han ofte ikke tegn og jeg vet ikke hva verken han eller de andre foreldrene snakker om. De ler og småprater og jeg står og smiler og skjønner ingenting. En dag vi var ute og gikk tur, begynte min sønn å snakke med foreldrene til en jente som går på hans avdeling. Det så veldig hyggelig ut og jeg gikk nærmere for å slå av en prat. Men da gikk de foreldrene sin vei! Dette er utrolig sårende og jeg får lyst til å kjefte på sønnen min som ikke vil tolke.

Å være døv forelder i sitt hørende barns hørende verden kan sette verdigheten og tålmodigheten på prøve. Dette er et stort tema du tar opp og jeg kan nok ikke si noe fullstendig om dette her. Når det gjelder språkbarrieren vil jeg si at det nok er naturlig for gutten din å snakke norsk og koble ut tegnspråk når dere er sammen med andre hørende. Siden han går i barnehagen er han fortsatt liten og så lenge han får tilgang på tegnspråk hjemme, vil dette nok bedre seg etter hvert som han blir mer moden. Prøv å finne en balansegang her. Gi ham ros når han bruker tegn i slike situasjoner, men husk ikke å presse. Det skal være positivt med tegnspråk!

Ellers regner jeg med at du har opplevd før at noen blir veldig sjenerte når de møter døve? Jeg tror dette skyldes usikkerhet og at ingen mener å såre deg med vilje. Å be om noen minutter på et foreldremøte på å fortelle at du kan munnavlese, at det er fint om de gjentar hvis du ikke klarer det første gangen osv., er et fint tiltak. Prøv å tenke at du skal hjelpe dem til å ta kontakt med deg. De er sikkert kjempenysgjerrige på foreldrene til den sosiale gutten i barnehagen!

VIDEO:

Jeg føler meg veldig ensom. Jeg sluttet å gå i døveforeningen etter at jeg oppdaget at noen spredte rykter om at jeg aldri hjalp til i kafeen. Dette er ikke sant, men jeg føler at alle tenker at jeg er lat. Jeg vet hvem som spredte dette ryktet og jeg er utrolig sint og skuffet over henne som jeg trodde var en venn. Det er blitt veldig vanskelig å stole på andre etter dette. Før var jeg aktiv, men nå holder jeg meg mest hjemme. Jeg orker ikke å møte andre mennesker og sier nei takk når noen spør meg ut. Jeg sliter med å få sove og er rastløs. Har du noen råd?

Det høres ut som du enten er deprimert, eller er på vei til å bli det. Det er viktig at du klarer å bryte denne onde sirkelen du er kommet opp i. Prøv å finn tilbake til de aktivitetene du likte før. Trolig vil du ikke få lysten tilbake av deg selv, du må presse deg i gang. Isolasjon og passivitet er svært usunt! Når søvnen i tillegg begynner å bli dårlig, er dette ikke gode tegn.

Hvis du ikke klarer å dra deg selv i gang, må du bestille time hos fastlegen, slik at legen kan vurdere hvor dårlig du er og om du trenger behandling.

Ellers er det viktigste at du klarer å være sammen med andre igjen. Selv om det som er skjedd er blodig urettferdig, vil mitt råd være at du prøver å tilgi ryktemakerne.

VIDEO:

Er det sant at 90 % av alle ekteskap der en er døv og den andre er hørende ender med skilsmisse?

Nei, dette er en myte som ble skapt da en professor i USA i et intervju ble bedt om å gjette skilsmisseraten for slike, ”blandede” ekteskap. Skilsmisseraten for hørselshemmede er likevel betydelig høyere enn for hørende i følge tall fra Storbritannia. I disse tallene har man ikke skilt ut døve, kun samlet sammen alle som har nedsatt hørsel. Det er et generelt problem for oss som forsker på døvhet og hørselshemming; at den store gruppen hørselshemmede sjelden er kategorisert nærmere. Jeg vil jo anta at grad av hørselstap hos den ene eller begge ektefeller har lite og ingenting å si for ekteskapelig lykke, eller hva?

Siden kommunikasjonsproblemer ofte er det som bidrar til brudd mellom kjærester og siden hørselshemming selvfølgelig kan påvirke kommunikasjon, kan man kanskje likevel si at det er spesielt viktig å jobbe med god kommunikasjon når en eller to i forholdet er døv?