VIDEO:

Døvblitt, hva så?

En stor gruppe mister hørselen helt eller delvis som voksne. Disse kaller vi for døvblitte. Egentlig er det få som mister hørselen helt, de fleste har en hørselsrest som man kan utnytte sammen med høreapparat eller cochleaimplantat (CI). Men hørselstapet trenger ikke være så stort før en får problemer med kommunikasjonen i samvær med andre. Ofte går det greit i samtaler på tomannshånd, men i gruppesamtaler og i selskapslivet blir det ofte verre.

Vi har inntrykk av at hørselssentralene ved de største sykehusene informerer godt om de tekniske og medisinske sidene ved å miste hørselen. Det sosiale aspektet vektlegges mindre.

For de fleste er det et sjokk å miste hørselen, enten det skjer plutselig eller gradvis. Det er tøft å erkjenne at man ikke lenger klarer seg så godt i samtaler med andre. Det er selvsagt en naturlig reaksjon, det er naturlig å sørge, det er naturlig å bli sint, det er naturlig å bli fortvilet, det er naturlig å gråte - og mange blir deprimerte og får en psykisk reaksjon som krever faglig hjelp. Men så finnes det alltid en vei videre.

Våre råd til døvblitte

Første råd:

Ikke hør på myter fra de som tror de vet hvordan det er å miste hørselen. Ikke tro at legene vet så mye om døvblitte eller om kommunikasjon for døvblitte. Ta heller imot råd fra oss som har opplevd det samme. Vi som selv har mistet hørselen er eksperter og kan gi de beste råd til andre som mister hørselen.

Andre råd:

Ikke tro at du som døvblitt alene kan ta ansvaret for kommunikasjonen. En vellykket kommunikasjon er avhengig av to parter. Når hørselen ikke strekker til har familien, arbeidskolleger og venner en felles utfordring. Både de og den døvblitte må lære seg en annen måte å prate sammen på.

Kommunikasjon

Å lære munnavlesning er grunnleggende, men glem alt du har hørt om at døve og døvblitte munnavleser alt som sies, slikt skjer bare i eventyrene og i kriminalromanene. Noen mennesker har naturlig fått ansikter og munnbevegelser som er lette å oppfatte (avlese) om de snakker litt saktere enn vanlig – og hvis de passer på at det hele tiden er toveis kommunikasjon. Døvblitte liker ikke at andre holder lange enetaler, der en blir «tvunget» til å nikke ja-ja, men likevel egentlig ikke forstår så mye av det som sies. Det letteste er om den døvblitte får styre samtalene.

På lang avstand er det umulig å munnavlese, passelig avstand er en til to meter og pass på at den døvblitte ikke blir blendet av sol eller skarpt lys.

Men munnavlesning alene er vanskelig og svært slitsomt. Og evnen til å munnavlese er like skjevt fordelt som evnene til å mekke bilmotorer, løse matematiske likninger, lage mat og lese historiske bøker. For eksempel. Dessuten: mange ord ser like ut på munnen, slik at faren for misforståelser er stor. Mange snakker dessverre med dårlige munnbevegelser, og bart og skjegg kan forstyrre for munnen.

Det er derfor mange år siden døvblitte i Norge forsto at de var tjent med et system som støtte for munnavlesningen. Fra Danmark prøvde en på 1980-tallet å importere noe som het «munn-hånd-systemet» (MHS). I det systemet holder man den ene hånden knyttet like under haken og så har man ca 20 forskjellige hånd- og fingerstillinger som markerer konsonantene i talespråket. Vokalene blir ikke markert, fordi det er lettere å munnavlese a-e-i-o enn b-p-m osv. Talespråket og MHS brukes sammen. Systemet fikk aldri skikkelig innpass i Norge fordi de fleste mener at norsk tegnspråk eller elementer fra norsk tegnspråk er en mye bedre løsning. Noen bruker et system der de markerer første bokstav i hvert ord med håndalfabetstillingen for første bokstav i ordet, men også det er en slitsom form for kommunikasjon.

For mange eldre døvblitte er den sikreste formen for kommunikasjon at en skriver det en vil si til dem - eller at man kombinere tydelig tale med å skrive litt innimellom. Det er fint å skrive når man står fast i samtalen. Vi får stadig flere folk som skriver godt, men som sjelden tenker på at det er en utmerket måte å meddele seg sikkert på overfor døvblitte. Har en med seg penn og papir, mobiltelefon eller en PC i samtaler med døvblitte så viser man også tydelig at man tar sin del av ansvaret for samtalen, da slapper de fleste døvblitte mer av. Jo mer avslappet en er, jo mindre en binder seg, jo lettere blir det å få til en god samtale.

Sats på tegnspråk!

Man må ikke gå i fellen (som mange leger gjør) og tro at norsk tegnspråk består av rotete fekting med armene, store grimaser og noe helt «døvstumt» noe. Og du må ikke la gamle, negative holdninger til det å bruke kropp og hender i kommunikasjonen få ødelegge for åpning av stengte samtaledører. I Spania og Italia er det ingen som reagerer på at folk bruker tegnspråk offentlig, i Norge er det fremdeles noen – men den gruppen er blitt stadig mindre de siste årene.

I Norge er det like mange måter å bruke norsk tegnspråk på som det er brukere av språket. Alle har sin spesielle språkstil. Det er ikke lenger slik at bare de som er født døve og som har gått på døveskole bruker tegnspråk. Veldig mange tunghørte og døvblitte har også lært det – og selvsagt er det mange med normal hørsel som behersker språket.

Vi kan tenke oss en lang vannrett linje, på den ene yttersiden av ”linjen” plasser vi norsk talespråk – på den andre siden plasser vi norsk tegnspråk. De fleste brukerne av tegnspråk beveger seg langs ”linjen” avhengig av situasjonen de er i og spesielt hvem de prater med. Det sentrale er å forstå hverandre og legger man godviljen til kommer man langt.

Lærer man seg norsk tegnspråk har man igjen fått en fullgod kommunikasjon og med muligheter for å bruke statens tolketjeneste. Unge, og da mener vi alle de som føler seg unge i sinnet, bør satse på å lære seg norsk tegnspråk. Det vil bli en stor berikelse for livskvaliteten.

I norsk tegnspråk bruker en hender, kropp, ansikts- og munnbevegelser. I bruk av et godt norsk tegnspråk bruker en ikke samme setningsoppbygning som på norsk talespråk. Det er derfor et spennende språk å lære.

Noen beveger seg bortover på tegnspråklinjen og bruker mer norsk setningsoppbygning sammen med tegn. Andre igjen bruker konsekvent tegn og talespråk sammen, veldig mange døvblitte gjør det. Dette systemet har mange navn: Tegn og tale, tegn som støtte til munnavlesningen, norsk med tegn til, tale med tegnstøtte og liknende. Det viktigste er at man selv velger den kommunikasjonen som passer best, men samtidig må vi understreke:

Du mister ingenting ved å lære norsk tegnspråk!

De som lærer norsk tegnspråk vil også beherske de andre formene for tegnkommunikasjon. Hvilke kommunikasjonsform en bruker er avhengig av hvem man snakker med hvor, altså en situasjonsbestemt kommunikasjonsform.

Artikkelforfatteren mistet hørselen 19 år gammel. Legene på hørselssentralen ga det rådet at hvis jeg lærte tegnspråk ville jeg miste stemmen min, en grusom skjebne for en bergenser! I 6 år klarte legene å skremme meg bort fra tegnspråk. Dette er 37 år siden, men mange leger gir samme råd fremdeles i 2008! Jeg kan berolige noen og kanskje skuffe andre: jeg har min gode bergensdialekt i god behold.

Når en bruker norsk tegnspråk bruker en ikke talespråk. For hvorfor skal man bruke stemmen til en som ikke hører den? Og så er det slik at munnbevegelsene ofte blir så mye tydeligere når stemmen blir borte. Selvsagt er det vanskelig å kutte ut stemmen i begynnelsen, men det blir en treningssak. Så kan man slå av og på stemmen etter hvem man snakker med! Det er jo genialt.

Det er nå mange får motforestillinger mot tegnspråk. Skal vi ikke bruke stemmen, det er jo unormalt, tenker de fleste! Ja, kanskje det – men er det viktigere å være såkalt normal enn å ha en kommunikasjonskanal som fungerer hundre prosent? Og igjen dette med situasjonsbestemt kommunikasjon. For en døvblitt er det selvsagt naturlig å bruke talespråk til familie og gamle venner, men så blir det like naturlig å bruke tegnspråk til nye døve og døvblitte venner. For familie og nære venner av døvblitte må det være en befrielse å slippe å bruke stemmen til den døvblitte på bussen, toget og andre steder der en gjerne vil samtale uten at mange folk rundt kan følge med på samtalen. Folk har lett for å heve stemmen til døvblitte og det er jo ikke alt man vil kringkaste til alle og enhver. Mange døvblitte har stor glede av å synge og det må de selvsagt fortsette med, men kanskje helst til privat bruk. For uten god hørsel er det naturlig om sangstemmen ikke er like god som før, men for mange er vel dette et luksusproblem i forhold til kommunikasjonsutfordringene.

Konklusjon

Det er viktig å være ydmyk overfor en som har mistet hørselen, og også overfor de pårørende. Begge parter står foran store utfordringer. Det er en hard skjebne å miste hørselen. Men det finnes en vei ut av kommunikasjonsvanskene. Hørselstekniske og medisinske hjelpemidler fokuserer ikke vi så mye på her, der har sykehus og hjelpemiddelsentralene god ekspertise. Vår kjepphest er kommunikasjonen. For en stor gruppe døvblitte vil skriftlig kommunikasjon være det beste, men for veldig mange kan norsk tegnspråk være løsningen. Vi lærer oss greit engelsk, tysk, fransk, spansk osv om vi bare er motiverte nok. Da må ikke uforstand og negative holdninger hindre døvblitte og deres omgangskrets å lære norsk tegnspråk. Saken ligger like mye i omgangskretsen som i den døvblittes hender. Våg å tørre!

Hvor mange døvblitte er det i Norge?

Vi regner med at det er ca 4.000 døvblitte i Norge, men så er det flere hundretusen som hører dårlig og det er vanskelig å sette en eksakt grense mellom hvem som er døvblitte og hvem som er tunghørte. Mange har et gradvis hørselstap gjennom flere år frem til de en dag hører så dårlig at de sliter med å oppfatte talespråk.

Hvem er døvblitte?

Vi definerer ofte en døvblitt person som en som har mistet hørselen helt eller delvis som voksen og som selv med hørselsteknisk utstyr har problemer med å oppfatte talespråk – spesielt i gruppesamtaler.

Hvor er det kurs for døvblitte?

Både Ål folkehøyskole og kursesenter for døve i Hallingdal og Statpeds kompetansesentre har tilbud om kommunikasjonskurs for døvblitte og pårørende. Det er kurs der reise- og oppholdsutgifter blir dekket av NAV (trygdekontorene). E-postadresser: www.al.fhs.no - www.statped.no

Har jeg rett til tolk?

Ja, alle med et så stort hørselstap at de ikke oppfatter talespråk godt nok har rett til tolkehjelp etter behov. Det gjelder til situasjoner både i arbeidsliv, familieliv og til fritidsaktiviteter. Tolketjenesten er gratis for brukerne og en bestiller tolk fra tolketjenestene som finnes ved de lokale Hjelpemiddelsentralene. Det er viktig å vite at en kan få tolking både skriftlig (på billedskjerm), som tegn til tale eller som norsk tegnspråk.

Er det egne foreninger for døvblitte?

Norges Døveforbund (NDF) har 24 lokale foreninger og mange medlemmer som er døvblitte. Noen av foreningene har egne grupper for døvblitte. (www.ndf.no). Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) har lokalforeninger i nesten alle kommuner, de har også mange døvblitte medlemmer (www.hlf.no). Forskjellen på de to organisasjonene er at NDF vektlegger tegnspråkkommunikasjon, mens HLF vektlegger talespråklig kommunikasjon. Begge organisasjonene kan tilrettelegge møter med skrivetolking.