Døve og døvhet generelt

VIDEO:

 

Hva er døvhet?
Døvhet kan betraktes på minst to ulike måter. En måte er den medisinske, der døvheten ses på som en fysisk mangel ved individet. En annen måte er den språklig/kulturelle, der fokuset er på fellesskapet døve i mellom. Begge perspektivene er aktuelle og er utgangspunkt for kampsaker for Norges Døveforbund.

I Norges Døveforbund er hørselen sjelden i fokus. Det "høres" sikkert merkelig ut, men for oss er livet fullt av muligheter selv om vi ikke hører. Vi har et språk, tegnspråk, som er fullverdig og som kan formidle nøyaktig det samme som et hvert talespråk. For oss handler det derfor om å gjøre mest mulig informasjon tilgjengelig visuelt, enten via tegnspråk eller tekst. Samfunnet er veldig dominert av lyd, men hvis man fjerner barrierer og også gjør informasjon via lyd tilgjengelig visuelt, fjerner man også hindringer for deltakelse. Vi tror på et samfunn der døve har de samme muligheter som hørende. Vi tror at dersom hindringer fjernes, reduseres også funksjonshemningen.

Døve som møter døve føler seg ikke funksjonshemmet. Det er fordi begge snakker det samme språket, og formidler til hverandre omtrent det samme som to normalthørende ville ha gjort. Når døve treffes, og/eller når all kommunikasjon er visuelt tilgjengelig, er hindringene borte, og døve deltar fullt og helt.

 

VIDEO:

Hva er døvekultur?
Dette er et spørsmål som har mange svar. Når døve møter døve, oppstår et fellesskap som ofte er kalt for ”døvekulturen”. Uansett hva man legger i det begrepet, viser det at tegnspråk som språk ikke bare er et redskap for formidling av et budskap, men også et språk som er en del av den norske kulturarven, et språk som bærer i seg tegnspråkliges livserfaring, historie og kultur.

Kanskje kan vi si at døvekulturen er det fellesskapet og de møteplasser som oppstår der tegnspråk brukes. Det vil si at røttene til kulturen finnes på døveskolene, i døveforeningene og i de mange nasjonale og internasjonale treffsteder, som Døves kulturdager, verdenskongressene for døve og Deaflympics.

Noen vil hevde at døve har en visuell orientering som er annerledes enn de hørendes, og at dette også er en del av døvekulturen. Andre igjen vil si at det er noen annerledes normer i døvekulturen sammenlignet med samfunnet utenfor. Døvekulturen er et begrep som diskuteres fortløpende og de mange synspunkter og meninger reflekterer samtidig mangfoldet i døveverden.

 

VIDEO:

Hva er Deafhood?
Det å være døv er mer enn bare å mangle hørsel. Det er mer enn bare det å bruke tegnspråk. De erfaringer som døve gjør på tvers av alle andre ulikheter, er kjernen i det som kalles ”Deafhood”. Dette er en kontrast til den rent medisinske forståelsen av døvhet og det er et begrep som knytter seg til dannelse av identitet og selvforståelse. Begrepet ”Deafhood” er lansert av Paddy Ladd, Senior Lecturer i Deaf Studies ved Universitetet i Bristol, England.

 

VIDEO:

Hva er audisme?
Audisme er kort fortalt diskriminering av døve på den måten at negative stereotypier og fordommer får dominere ens oppfatning av den døve personen. Det kan forstås som undertrykking basert på lyd. Dessverre er det slik at mange har fordommer om døve. Man tenker kanskje at døve ikke kan gjøre det samme som hørende. Disse fordommene er gjerne basert på at man kanskje har hørt en døv person snakke med stemmen sin. Det kan høres rart ut. Det er fordi den døve aldri har hørt sin egen stemme. Men det betyr ikke at den døve ikke kan tenke selv, foreta egne valg eller være aktiv i arbeidslivet. For oss er det helt feil at intelligens, livskvalitet og mestring kobles opp mot ”hvor flink man er til å snakke”.

Begrepet ”audisme” har vært mye drøftet de senere år, mye på grunn av en film av Dirksen Baumann og Ben Bahan, ”Audism Unveiled”.

 

VIDEO:

Hvordan takle sosialt samvær sammen med hørende?
For noen døve er dette et merkelig spørsmål. Sosiale forpliktelser med hørende er da ikke problematisk? De som tenker slik, har funnet sine måter å løse kommunikasjons-utfordringene på. Flott! For mange er det likevel slitsomt å samtale med hørende. Noen ganger forventes det at man stiller opp, fordi man for eksempel er mor eller far til et barn som går i barnehage der det skal være dugnad. Kanskje noen har opplevd dette slik at den som er døv hele tiden jobber og jobber, mens de hørende tilsynelatende har det mer moro fordi de klarer å kombinere jobbingen med prating? Kanskje kjennes det urettferdig når man føler man gjør ”alt”, og de andre bare prater? Slik behøver det ikke å føles. For det første er det, som alltid, viktig å gjøre omgivelsene oppmerksom på at man er døv, slik at det ikke bare er ditt ansvar at kommunikasjonen med de andre fungerer. For det andre er det viktig å forstå at man i norsk kultur ser på dugnad som en arbeidsinnsats, ja, men også som et sosialt treffpunkt der man gis anledning til å bli bedre kjent med naboen eller de andre foreldrene. Det er viktig å forstå dette premisset. For det tredje er de kommunikasjonsutfordringene man har som døv til stede også når det er dugnad. Hvis du lærer deg å løse på en bedre måte de utfordringene som knyttes til generell kommunikasjon med hørende, vil også dugnaden forløpe lettere. For det fjerde er det lov å si at nok er nok, du skal ikke jobbe så lenge at du gjør langt mer enn de andre. Be om å få en konkret oppgave i arbeidslisten, løs denne, og gå hjem om du vil.

Mange døve har opp gjennom tidene også gitt uttrykk for at de synes det er vanskelig å reise hjem til familien i ferier, fordi man vet at man blir sittende utenfor når familien samles rundt bordet. Dette er et av de mest såre og ømme punkter som mange døve føler er vanskelig å takle. Det finnes neppe ett svar som passer for alle i slike situasjoner. For noen kan det hjelpe å gi beskjed – igjen og igjen – at man ikke får med seg hva som skjer, og så la familien bli gradvis bedre til å kommunisere på en slik måte at også du henger med i samtalene. For andre kan det være en løsning å bestille tolk, og ha med i selskapet. For andre igjen har løsningen dessverre vært å redusere kontakten med familien til et minimum. Det er et tøft valg, men et valg som for noen har vært nødvendig.

 

VIDEO:

Hvem er døve?
Av medisinere defineres døve som de som hører så dårlig at de selv ved hjelp av høreapparat eller cochleaimplantat har problemer med å oppfatte tale. Spør du døve selv, vil du bli forundret over hvor mange som har en forholdsvis god hørselsrest, men som likevel kaller seg for døve. Hvem som er døve er derfor mer kulturelt betinget enn av hvor stort hørselstapet er i desibel. Selv med et lite hørselstap kan man få problemer i grupper der flere snakker sammen, eller i støyende omgivelser. Som tegnspråkbruker slipper man også å engste seg for aldersdomsdøvheten.

Bruker man tegnspråk så er man for døv å regne i miljøet, et miljø med en fin blanding av døve, tunghørte og døvblitte – ja, vi har også normalt hørende som ser på seg selv som døve. Og hvorfor ikke? Bruker man tegnspråk og trives i miljøet er man likeverdige. Det skal være høyt under taket i døvemiljøet. Og folk må ikke forledes til å tro at om man bruker norsk tegnspråk så kan man ikke bruke norsk talespråk, eller andre språk for den saks skyld. De fleste døve er flerspråklige og bruker språkene ut i fra situasjonen og hvem man tegner eller prater med.

Den første døveskolen i Norge kom i gang i Trondheim i 1825. Senere ble det opprettet skoler for døve i Oslo, Bergen, Holmestrand, Kristiansand og andre steder. Fremdeles er det statlige skoler for døve i de største byene, men stadig flere døve elever går inkludert i hjemmeskolen.

Samværet blant elevene på døveskolene utviklet språk og vennskap som skapte sterke bånd. Det ble naturlig for døve å søke sammen på fritiden også som voksne. Dette ble ytterligere formalisert da de første foreningene ble stiftet, Oslo Døveforening allerede i 1878, to år etterpå ble det forening i Bergen og siden sprang foreningene opp som paddehatter i alle de største byene. I dag er 24 lokale døveforeninger knyttet til Norges Døveforbund.

Norges Døveforbund ble stiftet etter initiativ fra de første døveforeningene 18. mai 1918.

Vi regner med at det er ca 5.000 døve i Norge. Hver og en av disse er selvsagt like forskjellige som det hørende mennesker er. Det som binder gruppen sammen er norsk tegnspråk. Gjennom eget språk skapes trygghet og trivsel i hverdagen. Der tegnspråk brukes er ikke døve funksjonshemmet. Derfor er det verdifullt at så mange hørende har lært seg språket, kanskje er norsk tegnspråk i dagligbruk av en så stor gruppe som 20.000?

Det er sikkert riktig å si at døve var en mer homogen gruppe tidligere. Da hadde de fleste som brukte tegnspråk en felles bakgrunn fra en av døveskolene. Det var få hørende som behersket språket, ja selv døve var hjernevasket til å tro at deres eget språk var mindreverdig i forhold til andre språk.

Slik er det heldigvis ikke i dag. Norge har verdens beste opplæringsprogram i tegnspråk for foreldre til døve barn. Vi har fått den første generasjonen døve barn som kan kommunisere fritt med sine hørende foreldre. De siste 20 årene har døvemiljøet også blitt mye mer mangfoldig. Mange har gått inkludert i hjemmeskolen, mange har lært tegnspråk som ungdommer eller voksne. Døvemiljøet fungerer som en smeltedigel.

 

VIDEO:

Hvem og hva er døvemiljøet?
Døvemiljøet er et begrep vi bruker om grupper av døve som gjerne samles i døveforeningene, døveidrettslagene, døvekirkene og på alle de ulike formelle og uformelle møteplassene som finnes i tegnspråkmiljøet. Ja, vi kan like gjerne bruke begrepet tegnspråkmiljø som døvemiljø.

De fleste døveforeningene har åpne møter hver uke, mange steder er torsdagskveldene brukt til dette. Der kan man slappe av over en kopp kaffe, en tegnspråkprat, kanskje få med seg et foredrag eller en spennende diskusjon eller treffe nye venner. De største byene har også egne idrettslag som deltar i lokale konkurranser med hørende lag, men også i egne nasjonale mesterskap for døve i de største idrettene. Internasjonalt er det idrettskonkurranser mellom døve fra hele verden, og hvert fjerde år arrangeres Deaflympics, som er døves olympiade. Sommerlekene kan samle 4.000 deltakere, mens vinterlekene har et mindre format. Kravet for å kunne delta i internasjonale døveidrettskonkurranser er et hørselstap større enn 55 desibel.

Det er egne kirker for døve i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Troms med prester som har en utstrakt reisevirksomhet, ikke minst for å bistå ved dåp, konfirmasjon, vielser og begravelser i lokale kirker.

I en kort beskrivelse av døvemiljøet kan vi ikke unngå å nevne de årlige Døves Kulturdager som hver høst arrangeres på rundgang mellom de lokale døveforeningene. Kulturdagene byr på teater og andre scenefremvisninger, utstillinger, utflukter og det viktigste av alt: sosialt samvær det gamle venner treffes og nye vennskap inngås.

 

VIDEO:

Er det myter om døve?
Fremdeles i dag finnes det de som omtaler døve som døvstumme. Selv våre største aviser gjør denne feilen. Døve er selvsagt ikke stumme, de har et fullt utviklet tegnspråk. Er man født døv og aldri har hørt talespråket blir det selvsagt vanskelig å utvikle en god tale, men dette er ikke det samme som å være stum. Uttrykket døvstum ble tidligere knyttet til det å være døv og dum, og ingen vil vel ha en slik merkelapp på seg.

Noen tror at døve foreldre automatisk får døve barn. Slik er det ikke, de aller fleste har hørende barn. De aller fleste voksne døve av i dag har selv hørende foreldre.

Andre igjen tror at tegnspråk er internasjonalt. Men, nei! Hvert land har sitt nasjonale tegnspråk, døve i Norge bruker norsk tegnspråk, døve i Sverige svensk tegnspråk osv. I norsk tegnspråk spiller munnstillingen av norske ord en vesentlig betydning for å forstå språket. Men fordi alle de nasjonale tegnspråkene er gestuelle og visuelle kan døve på tvers av landegrensene forstå hverandre. Derfor synes døve at hørende er hjelpeløse ute i den store verden, for eksempel demonstrert i NRKs serie høsten 2008 ”Den store reisen”, der tre norske familier besøker land i verden vi knapt kjenner med navn, og der språket er tilsvarende gresk. Døve nordmenn som reiser til slike land og møter døve fra dette landet vil ha minimale kommunikasjonsproblemer!

 

VIDEO:

Har døve rettigheter?
Døve barn har rett til barnehage, grunnskole og videregående skole med opplæring i og på tegnspråk og med flerspråklighet som det naturlige målet.

Retten til tegnspråktolk etter behov betyr at døve kan ta den utdanningen de har interesse og anlegg for etter videregående skole. I riktig gamle dager snakket man om at døve jobbet i de tre S-yrkene: skredder, skomaker og snekker. Etter andre verdenskrig var mange sysselsatt i industrien. I dag er det knapt skomakere og skreddere igjen i samfunnet, men fremdeles jobber det kanskje noen døve som snekkere? Døve jobber i dag i de fleste yrker, kanskje med unntak av taletelefonbaserte jobber. Holdningen til arbeidsgivere og bedrifter er det største hinderet for at døve skal få jobb, selvsagt kan døve gjøre et like godt arbeid som hørende.

Retten til tolk er omtalt annet sted, men trolig har Norge også verdens beste tegnspråktolketjeneste – retten til tolk er slått fast – men tilgangen til tolk er fortsatt problematisk, fordi det er utdannet for få tolker og fordi døve lar seg inkludere på stadig flere arenaer i samfunnet.

Norges Døveforbund kjemper for at døve som har behov for sykehjemsplass skal kunne få dette i et tegnspråklig miljø. Det finnes sykehjem med egen avdeling for døve i Oslo, Bergen og Trondheim. Det er mulig for andre kommuner å kjøpe plasser på disse sykehjemmene, men foreløpig er ikke dette sikret ved lov eller forskrift. Det er lett å forstå at en enslig døv plassert på et sykehjem der ingen kan tegnspråk vanskelig kan få noe verdig liv.

Døve har rett til tekniske hjelpemidler etter folketrygdloven. Det betyr at døve foreldre kan få barnevakt som vibrerer når barnet gråter eller er urolig, det finnes mange ulike vekkerklokker med vibrator, på samme måte som det finnes ulike typer av vibratorer eller lysblink som varsler dørklokken, telefonen eller brannalarmen. Har man nok hørselsrest er det mulig å få teleslynge i hjemmet. Det gis støtte til innkjøp av TV og mottakerutstyr som gjør det mulig å ta inn NRKs tegnspråkkanal, der mange programmer på NRK1 blir tolket til norsk tegnspråk. Har man merutgifter som følge av døvheten som overstiger grensen for særfradrag, kan man selvsagt kreve å få godkjent særfradrag på skattelikningen. Slike utgifter kan for eksempel være investering i TV-utstyr til de tolkete sendingene.

 

VIDEO:

Hvilke goder har døvemiljøet?
Norges Døveforbund har opprettet stiftelsen Ål folkehøyskole og kurssenter for døve i Hallingdal. Skolen er den eneste som inkluderer døve og hørende ungdommer i et tegnspråklig miljø. Kurssenteret har et rikt tilbud av tegnspråkkurs til foreldre og familie av døve og andre voksenopplæringskurs til døve selv.

Som tegnspråkyndig kan du nyte Teater Manus forestillinger. Den profesjonelle teatergruppen har gledet mange med klassikere av norske dramatikere som Henrik Ibsen, Ludvig Holberg, Jon Fosse så vel som av utenlandske dramatikere.

I Bispegaten i Trondheim finner du ”Døvemuseet” som byr på spennende og interessante utstillinger knyttet til døves liv og historie. Museet holder til i samme lokaler som tidligere Trondheim offentlige skole for døve, og i samme lokaler som Norges Døveforbund ble stiftet i 1918.

Slik kan vi fortsette å ramse opp goder som døve har og som de fleste andre ikke kjenner til. Likevel får vi ofte spørsmålet om det er vondt å være døv? Nei, det er ikke fysisk vondt i ørene hvis man er døv – men som døv får en selvsagt de samme plagene og sykdommene som hørende har. Døve går ikke til vanlig rundt og tenker på seg selv som døve, på mennesker som mangler noe. Tvert imot tenker man på alle de gode stundene man har, all den gleden man opplever og den styrken man kan hente ut av å være en del av en liten gruppe i samfunnet, en gruppe som tar vare på hverandre.

Er det da aldri vondt å være døv? Jo, det er vondt å være døv når man opplever uforstand fra storsamfunnet, fra hørende mennesker som har makt til å utestenge døve. Dette opplever døve foran TV-apparatet, der mangel på teksting og tolking gir en daglig påminning om at samfunnet slett ikke er for alle. Eller på kino sammen med gode hørende venner, når den norsktalende filmen ikke har tekst – og det ofte fordi filmprodusenten mener at teksting ødelegger den kunstneriske kvaliteten. Det er vondt å være døv når folk snakker over hodet på en, når beskjeder gitt i høyttaler ikke når den døve, når tilgjengeligheten i samfunnet blir så dårlig tilrettelagt at det gjør døve til tapere. Da er det vondt! Men det er jo noe som politikere, byråkrater og du og jeg kan gjøre noe med – og som Norges Døveforbund ser på som sin viktigste oppgave å rette på i målet om å få ett tilgjengelig samfunn for alle.

 

VIDEO:

Hva med idrett for døve?
Det er egne døveidrettslag i de største byene, lagene har medlemmer som er tunghørte, døvblitte og døve. Er en aktiv i døveidrettsmiljøet lærer en fort tegnspråk og en oppdager at gleden og humoren er den samme i døveidrettslagene som i andre idrettsklubber. De beste døve deltar også internasjonalt i konkurranser med døve fra andre land. Det er både EM, VM og Deaflympics (døveolympiade) – den siste avholdes hvert 4. år og neste vertskap er Taiwan i september 2009. For å delta i døveidretten må man ha et hørselstap som er større enn 55 db.

 

VIDEO:

Jeg har hørt om egne døvekirker, er det riktig at slike finnes?
Ja, det er egne kirker og menigheter for døve i Tromsø, Trondheim, Ålesund, Bergen, Stavanger og Oslo / Østlandet. Se mer informasjon på www.dovekirken.no