Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

VIDEO:

Jeg har lest at det er vedtatt en ny lov som forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Hvilke former for diskriminering omhandler loven, og hvilken betydning vil den få for meg som døv?

Den 1. januar 2009 trådte lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) i kraft, med det hovedformål å fremme likestilling og likeverd, samt forhindre diskriminering av mennesker som av ulike grunner har nedsatt funksjonsevne. Vi skal i denne fremstillingen se nærmere på loven, og hvordan den får betydning for døve.

I tillegg til de ovenfor nevnte formål, tilsikter loven ambisiøst å ”bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes”, § 1. Loven skal gjelde på alle livs- og samfunnsområder, bortsett fra de rent personlige, som innenfor husets fire vegger og andre private, personlige områder, § 2.

Både offentlige myndigheter og arbeidsgivere i privat sektor, samt arbeidslivets organisasjoner (som LO) blir pålagt konkrete plikter i lovens § 3, for å gjennomføre lovens formål på en mer effektiv måte. Hva gjelder det offentlige, skal de arbeide målrettet og aktivt for å fremme formålene med loven. Private arbeidsgivere som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte blir pålagt en tilsvarende plikt, i tillegg til at man aktivt skal arbeide med å forhindre diskriminering gjennom ikke-diskriminerende policies når det gjelder lønning, ansettelser, forfremmelser og lignende. En tilsvarende plikt påhviler arbeidslivsorganisasjoner som LO. Videre slår bestemmelsen fast at både offentlige og private virksomheter som plikter å utarbeide årsberetninger, skal beskrive de tiltak de gjør for å sikre en ikke-diskriminerende hverdag og like muligheter for for eksempel døve.

I forbindelse med § 3, kan det bemerkes at § 5 tillater såkalt positiv særbehandling. Mange kjenner kanskje det engelske uttrykket ”positive discrimination”, som går ut på at det er tillatt å særbehandle enkelte grupper eller enkeltindivider som ville hatt dårligere muligheter i samfunnet hvis det ikke hadde eksistert særordninger. Forarbeidene sier at en slik særbehandling må ha saklig og rimelig grunn. Dersom en døv person blir særbehandlet, er dette tillatt dersom formålet med særbehandlingen er å forsøke å oppnå lovens formål. Det må også være en viss forholdsmessighet mellom tiltaket og det formål som søkes oppnådd. Et eksempel kan være at døv ungdom får prioritert plass på en sommerleir.

En viktig bestemmelse i loven, er § 4, som forbyr både direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Direkte diskriminering defineres som ”en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon”. Det vil for eksempel ikke være lov å nekte kvalifiserte kandidater en jobb kun på grunn av at de er døve.

Med indirekte diskriminering menes ”enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre.” Denne bestemmelse fører til styrket vern mot indirekte diskriminering, ettersom det ikke lenger er noe krav om noen ”kvalifisert ulempe” som følge av den indirekte diskriminering. Indirekte diskriminering fremstår ofte slik at det ikke foregår noe galt, den er ”formelt sett nøytral”, men den fører til en dårligere situasjon for personer med nedsatt funksjonsevne. Et eksempel kan være at man opererer med krav om god hørsel for å få en viss stilling, selv om god hørsel egentlig er ubetydelig for å gjøre en god jobb. Dersom man får avslag på tolk hos et offentlig kontor, fordi det ikke har tolk tilgjengelig, bør dette også kunne gå under § 4 om indirekte diskriminering.

Også trakassering er forbudt etter loven, § 6. Alle typer trakassering mot folk med nedsatt funksjonsevne omfattes, inkludert medvirkning til trakassering. Det skal altså ikke gå an å ”lukke øynene” dersom man, for eksempel på arbeidsplassen, ser at en døv person blir utsatt for nedsettende kommentarer, fakter e.l.

Den som varsler om at diskriminering, trakassering o.l. finner sted, skal ha et vern mot gjengjeldelse etter § 8. Represalier, for eksempel i form av utfrysning på arbeidsplassen, skal ikke finne sted.

Mange døve har slitt med dårlig tilrettelagte forhold i samfunnet, både generelt og på arbeidsplassen. Dette tar loven sikte på å endre. Etter § 9 har både offentlige og private virksomheter en plikt til å tilrettelegge for de med nedsatt funksjonsevne, så fremt tilretteleggingen ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. Med hjemmel i denne bestemmelse, kan døve kreve teleslynge i offentlige rom; god, visuell informasjon på for eksempel stasjonsområder, varslingsanlegg tilrettelagt for døve, osv. Dersom slike velbegrunnede krav avvises, regnes det som diskriminering.

Bygninger, anlegg og IKT-løsninger (informasjons- og kommunikasjonsteknologi), skal også være tilrettelagt på denne måten, §§ 10 og 11. Nye IKT-løsninger skal være ”universelt utformet” innen 1.7.2011, mens allerede eksisterende løsninger skal være tilrettelagt slik innen 2021. Beklageligvis går ikke teksting av alle, også norsktalende, kinofilmer under denne bestemmelsen, men spørsmålet er under utredning.

Naturlig nok vil dette være både kostnads- og tidkrevende, men som de andre bestemmelsene i loven, signaliserer de at myndighetene tar sine likestillings- og inkluderingsoppgaver på alvor.